Skigard-gjerde: Tradisjon, form og funksjon

Et Skigard-gjerde gir en varm og rolig ramme rundt tomt, gård eller hytte. Den åpne, skråstilte formen slipper lys og luft gjennom, og lar landskapet stå i sentrum. Mange velger skigard for håndverksfølelsen, andre for praktiske egenskaper som fleksibilitet i ulendt terreng og enkel reparasjon av enkeltdeler. Et Skigard-gjerde skaper samtidig en tydelig grense uten å virke hardt eller fremmed.

Hva er en Skigard?

Skigard gjerde er et tradisjonelt, norsk gjerde bygget av staur og skråstilte skis (rails) i tre, bundet sammen med ståltråd eller naturbånd. Formen følger terrenget og gir et naturlig uttrykk som glir inn i kulturlandskapet, fra fjellgårder til moderne hager.

Gjerdeformen har røtter i gamle driftsmåter der materialer, verktøy og kunnskap fantes på gården. Resultatet er en robust konstruksjon som tåler snølast og vind, samtidig som den er skånsom mot natur og dyreliv. Skigard markerer grenser, leder folk og dyr, og rammer inn stier, tun og beite. Den passer like godt ved en hytte på fjellet som rundt en hage i tettbygde strøk. Fordi gjerdet er åpent, virker området større, og planter bak gjerdet får spille en tydelig rolle i helheten.

I dag finnes både tradisjonelle løsninger og ferdige seksjoner som gjør monteringen raskere. Man kan også velge mellom rene naturmaterialer og moderne festemidler, noe som gir stor frihet i uttrykk, pris og vedlikehold.

Materialer, metoder og vedlikehold

Skigard bygges ofte i gran eller furu. Tettvokst virke med god andel kjerneved gir lang levetid. Mange foretrekker staur med bark for bedre værbestandighet, mens enkelte velger avbarkede elementer for et jevnere uttrykk. Tørket virke reduserer sprekk og vridning. Ender som står i nærkontakt med jord kan tjæres, brennes lett eller beskyttes med stein for å bremse fuktopptak.

To vanlige binde- og festemetoder er:
– Ståltråd: Gir jevn spenning, lite synlighet og rask montering.
– Einersveig (bånd av einer): Et ekte naturmateriale med sterk tradisjon og et rått, håndlaget preg.

Avstand mellom staur tilpasses terrenget, ofte rundt 1-1,5 meter. Rails legges skrått mellom staurene, gjerne i to til tre lag, med jevn overlapp. Topplinjen kan følges etter en stram snor for et ryddig uttrykk, eller få en mer levende linje som speiler landskapet.

I skrått terreng kan staur graves ned på frostfri dybde for bedre stabilitet. Portstolper bør være ekstra kraftige og settes dypere enn vanlige staur, gjerne med stein i bunn. Ferdigproduserte seksjoner kan spare tid, særlig på lange strekk eller der framkommelighet er krevende. For selvbyggere gir løst virke størst frihet og enklere justeringer underveis.

Vedlikehold er rett frem:
– Sjekk bindinger årlig og stram der det trengs.
– Bytt rails eller staur enkeltvis ved skade.
– Hold bunnpartier fri for jord og vått løv der det er mulig.
– Vurder naturlig tjære på utsatte ender hvert noen år.

Riktig bygget og fulgt opp kan en skigard stå i mange år, ofte i flere tiår, avhengig av klima, virke og grunnforhold. For fagkunnskap, produkter, seksjoner, porter og inspirasjon anbefales skigard.no.